FØR JEG SOVNER av Sigve Lauvaas * Side 10-19 (Bok 15-2012)

Solnedgang-Ill

Side 10

GAMMEL

Å eldes, er å åpne døren,

Så vinden kan slippe inn.

Jeg kan ikke ta vare på legemet

Når jeg blir gammel.

Det jordiske får bli igjen.

Englene løfter sjelen

Til en ny himmel.

Der står leiligheten klar

Til innflytting.

Jeg skrumper til det ugjenkjennelige,

Men har fatteevnen i behold,

Og kan veien til postkassen.

Når sevjen er tømt, dør kvisten,

Men røttene spriker i gammel jord.

ORD

Når vi nøler med ord i fortellingen

Og må hente oss inn

For å lete etter poenget,

Da har vi et problem.

Når vi mister koppen

Og glemmer navnet, og må ha hjelp

Til daglige pleie, snakker vi om å bli eldre.

Vi kan gå en tur, og glemme

Hvor vi har vært, at vi har spist frokost,

At sønnen har gratulert med dagen.

Vi nøler med å møte utfordringer.

Vi har mistet kraften,

Og evnen å ta ansvar er skrumpet.

Ordene kommer støtvis, uten sammenheng.

Da er det tid for oppbrudd.

Hjertet trenger hvilepuls og varme hender.

Tankene trenger en ny muskel,

Og vårt legeme et nytt rom.

11

SØVN

Ingen søvn, får ikke sove,

Roper navnet,

Har ikke vingers flukt.

Snur meg, og ligner en ål

Som bukter seg frem.

Bølger av natten

Kommer inn i mitt hjerte.

Og vinden blåser,

Og jeg er søvnløs, glemt.

Også jeg skal stå opp en dag

Når båten glir forbi,

Og jeg er med.

SKOG

Jeg minnes skogen

Og konglene med doggdråper,

Og tyttebærlyng.

Jeg minnes stien bak låven

Og eikeskogen,

Der sommervinden var sval.

Det suser en lengsel i mine årer

Fra bøkeskogen i Danmark,

Da jeg var fjorten år

Og førstereisgutt i fremmed land.

Jeg minnes bjørkeskogen

Tidlig om våren, med snøklokker

I et teppe av barnehender

Mot himmelen.

Skogen smiler imot meg, og nikker

Som en staselig kar

Som nettopp er kommet hjem

Etter en lang vinter i nord.

En dyp skjønnhet former oss

Til å se skogen som en fredshær,

En livgivende pust

Som vugger oss til det siste.

12 

KOM

Kom, vi gjemmer oss.

Dypt inne i oss selv er en katedral

Med tårn og spir,

Små barnehender som peker

Mot stjernene og Gud.

Kom til det varme landskapet,

Der engstelige folk finner hvile,

Og gode tanker får ny glød.

Kom, vi gjemmer oss

I Salomos buegang,

Der visdommen henger i taket

Som lyskupler

På veien til det aller helligste.

ORD

Kom til ordene,

Se deg i speilet, se innover i landskapet,

I sjelens hulrom.

Kom til morgenlyset, til diktet

Som favner, og folder seg ut i det skjulte.

Føl ordene som et barn, som huden

Til din elskede. Kom med dine varme hender

Og løft ordene som små lys

Inn fra tussmørke.

Sov i ordene, og hvil til teppet

Bugner av levende ord. La ordene møte deg

Til fest og jubel, til smil og tårer.

Ordene vil gripe deg, rekke deg hånden

Med et smykke av gull.

Ordene er i din varetekt, i ditt skjold.

Ordene er som din beste venn, som et bilde

Du elsker over alt i huset.

Så lenge du lever vil ordene gi deg glede,

Som vårblomster og kjærlighet fra elskede søsken.

Ordene bringer håp til en gal verden,

Der vi vandrer dag og natt

Under press fra skygger i landskapet.  

13

DYPE ÅNDEDRAG

Jeg legger meg ned for din fot i dag

Og leser en gammel salme.

Flerfoldige ord gir meg trøst og mat,

Og hjelp til min trette hjerne.

Jeg puster dypt

Og brenner av kraft

Som kommer og går med tiden.

Ditt navn er så hellig.

Jeg løftes høyt.

I nåde kan jeg se lyset.

Mine sykdommer tar du, mitt hjerte får liv

Som varer i evigheten.

Med løftet hode jeg vandrer frem

Med jubel og kraft i ordet.

Jeg er en hvitkledd engel

Som søker et hjem

Under skiftende skyer i verden.

Du er min klippe, min bror og venn,

Og jeg er ditt elskede barnebarn.

Du løste mine lenker i dypet.

JEG ER

Som nål i en høystakk,

Som strå på jord, og lauv i vind,

Er jeg usynlig, et støvfnugg,

En dråpe i havet.

Jeg står ved min post, og bærer min bør.

Jeg er en sky som går over til regn,

Og vasker fjellet, og gir av mitt eget bilde.

Jeg er en ørn som ser og ser,

Og jager bytte fra høyden.

Jeg fyller mine vinger med ord i storm,

Og gir til jeg selv er slagen.

Jeg er så liten, og likevel sterk

I dine mektige hender.

Jeg tåler frost når du er med

Og skygger for dødens piler.

14

ENSOM

Alene en vinternatt,

En julekveld,

Alene i gammel stue,

Eller i en ny leilighet på Kampen.

Ensomheten krummer ryggen

På en gammel mor.

Den elskede er gått til graven.

Og himmelens tårner vinker.

Vi var gamle begge.

Ensom ble jeg igjen, som en sky

Over barn, barnebarn, og barnebarns barn.

De siste skal bli de første.

DET BANKER

Er det nytt at snøen kommer

En desembernatt,

At en tigger banker på,

Eller at postkassen blir overlesset

Av tiggerbrev?

Den fremmede kan være en engel.

Et tiggerbrev kan være en bønn

Fra en hellig bror eller søster

Som trenger hjelp.

Når det banker på, skal vi lukke opp,

Og hilse med Guds fred.

Ordet har mange veier, og mennesker

Har dype røtter, og greiner

Som strekker seg over hele jorden.

Her er vår bolig, til forvandlingen,

Og gullporten åpnes

Til trengsel for alle som vil inn.

  

15 

TILBAKE

Tilbake, og ett skritt frem.

Sitter ved kjøkkenbordet. Jeg ser elven

Fylt med vann, og noen gjess

Som er kommet hit.

Det er alt fra min utsiktshage.

Jeg ånder i blinde. Det er vårluft, mildt,

I kretsen rundt fuglevinger.

Jeg synger sommeren frem i dag,

Og vender blikket tilbake.

Hva blir det til?

Epletrærne blomstrer i vårlig vind,

Og hverdagen vender tilbake

Med nøkler til hus og hage.

Og mirakler skjer på jord.

Blinde skal se, og hemmeligheter

Skal åpenbares

For den som tror.

BRØNN

Min brønn er ren og ekte,

Belyst av kjærlighet til ordet.

Et øye er min brønn.

Horisonten lyser i det blå,

Der oldinger spiller fiolin

Mens de venter.

Min brønn er en kilde til evig håp,

En redning for den som tørster.

Ordet er kraften som gir deg fred

Og vekker deg opp fra søvnen.

Brønnen beskytter, bevarer,

Og frelser din skute på havet.

Du blir innbudt på flere språk

Til en faderlig aftensang

Om å elske navnet.

16 

LEVE LYKKELIG

Ordet er den største lykke

Gjennom tusen år.

Lykke er å finne den ene på veien.

Korn og vann gjør oss lykkelige,

Og små barn.

Lykke er sol og regn

Og daglig brød.

Å leve lykkelig, betyr å leve

I fred og harmoni

Som elskede par i parken

Med vinger som greiner,

Og røtter som aldri dør.

Lykke er frukten som modnes

I hagen til Else og Vidar,

Og barnesanger og leker,

Og en god nattesøvn.

VED HUSET

Snart er jeg tett ved huset

Der bestemor vokste opp.

Og lauvet er tett i krona

På tuntreet i Sørumsand.

Nå står jeg ved steingarden

Som bestefar lødde opp.

Det er et under å tenke høyt

Ved huset som ennå står.

Et morkna, gammelt kapittel,

I minneboka er strødd

I vinden som stadig plystrer

Som barn i våryr lek.

Ved huset er hest og kjerre

Og syngende regn fra vest.

Og heimen er søt for gjester

Og barnet som snart blir født.

17 

AVISER

Vi får nok vite.

Avisene skriver alt om været.

Solen varmer havet.

Avisene sier ingenting om hundre år.

Vi må bare stole på løfter,

At alt skal bli bedre.

Vi har ingen nød i landet.

Men rentene, de skal opp.

Om husprisene synker eller stiger,

Betyr ingenting.

Avisene bygger sin kapital

På informasjon og løgn.

Lyset skinner utover

I lokale landskap.

Nyheten om en mulig månelanding,

Tar pusten fra alle.

Vi liker å se fra vinduet,

Når asken blir strødd.

Så kommer bautaen, med navn og hjul.

Vi elsker å feire. Det er vår tilflukt.

Og avisene sluker oss

Med fargerike lamper, av og på.

LIVET

Jeg skulle levd en gang til.

Gi meg et kart, så jeg kan finne veien

Tilbake til utgangspunktet.

Jeg må begynne ved fullmåne,

Og passere grensen før midnatt.

Den hemmelige veien må bli åpenbart,

Så livet kan få mening,

Så jeg kan høre strengemusikk

Før månelanding.

Jeg skulle levd med den ene, og sett mirakler

Under åpen himmel. Jeg skulle hatt øyner

Som ser gjennom stengte dører,

Vært en engel i ditt hus til evig tid.

18

NYE ORD

Selv om jeg har ord,

Er ensomheten

Og bygger en mur omkring meg.

Her må jeg bo i mitt kloster,

I mitt innestengte navn,

Til fornyelsens morgen.

Jeg går på tiggergang

Etter nye ord,

Og ensomheten åpner dører.

Jeg ser klarere nå,

Og sorgen tynger ikke mitt hjerte

For alltid.

Jeg gjemmer meg i dine ord,

Som en dikter i et speil,

Og byr venner til fest i måneskinn

Med et beger av høstens frukt.

LÆRE

Jeg må lære tålmodighet

Som gir nye krefter,

Lære å grave dype brønner

I min egen blomsterhage.

Kanskje har jeg mer å gi?

Jeg driver med i tidshjulet

Til nye vinranker,

Hemmelige øyer i havet.

Der vil jeg sette bo,

Og lære et nytt språk.

Av mangel på praktisk sans,

Kan jeg dikte en vise,

Og kle meg som innfødt

Til jeg må flytte igjen.

Lengselen driver meg til nye høyder.

Signal fra fremmede land

Vekker nysgjerrighet.

Jeg vil lære diplomati, og vokse

I et nettverk av talentfulle

Med gehør for Jass.

19

VÅKEN

Nå er jeg våken,

Og himmellyktene er tent.

Jeg sitter, og skriver brev

Til den hvite engel.

Jeg leser korrektur,

Men blir aldri helt fornøyd.

Jeg skulle se underet

I Jerusalem.

Jeg tar bilder, og vet

At hvert sekund er en fallgruve.

Og tusen år er en dag

I Herrens øyner.

Jeg kan ikke stråle,

Men ser lyset går til alle folk.

Da må jeg undres

At ordet har livets skapermakt

Til å forvandle mennesker

Til engler.

HJEM

Jeg går hjemover.
jeg snur meg ikke mer,

Men reiser som svalene

Til et kjent sted.

Jeg forflytter meg som lyset

I stor fart, og samler bilder underveis

Til en barnefilm.

Snart hører jeg jubelen

Fra de som er kommet frem.

Og tusen vinger klapper i hendene

Mens lyset stråler med varm fønvind

Fra de norske fjell.

Jeg skal hjem til slutt,

Og sprenge grenser under hvite skyer.

Jeg skal møte en evig sommer

I huset bak alle fjell,

Der hver har sine navn på døren.